Archive for the ‘Kåseri’ Category

Jeg har visst begått et overlagt kåseri igjen. Om smidig utvikling.

9 mars, 2015

Min arbeidsgiver Aschehoug undervisning har som et kompetansedelingstiltak det siste året kjørt en serie interne frokostseminarer der ansatte kan presentere forskjellige temaer de brenner for til kollegaene sine.

Jeg meldte meg tidlig til å holde et foredrag i kåseriform om såkalt smidig utvikling. 9. mars 2015 kl. 9:00 gikk kåseriet av stabelen med kaffe, croissanter og rundt 40 engasjerte tilhørere (med veldig forskjellig kjennskap til hva smidig utvikling er, og kåseriet er skrevet med dette for øyet).


God morgen og velkommen. Jeg har altså på et tidspunkt meldt meg frivillig til Aschehoug undervisnings kompetansespredningskoordinator med en artikulert intensjon om å framføre kåseriet

«Alt du har lurt på om smidig utvikling,
men syns det var for pinlig å spørre om.
Men hva i huleste er smidig utvikling, forresten?»

Jeg syntes nemlig det framsto som en relativt god idé da denne serien med frokostseminarer ble annonsert i fjor. Klart jeg skulle forelese om smidig! Selv om jeg av og til fortsatt føler meg som en førstereisgutt på de smidige hav, har jeg tross alt operert som en selvutnevnt internmasekopp for smidigsaken ved enhver anledning i flere år.

Klart jeg skulle forelese om smidig! Til overmål i kåseriformatet, helt uten Microsoft Powerpoint og andre audiovisuelle hjelpemidler. Jeg elsker jo kåseri. Jeg er en av dem som kunne stilt i en glissen men ganske høylytt søttenpersoners demonstrasjon utafor Radiohuset på Marienlyst klokka 07.25 en hverdagsmorgen med krav om å få gjeninnført Morgenkåseriet på NRK P2. Man burde få høre mer kåseri. Og det er alt for sjelden anledningen byr seg for oss som har en forkjærlighet for å kåsere.

Er jeg like entusiastisk i dag, da? Hmmm. Not so much.

Å skrive et kåseri om smidig utvikling til dere er klassisk «seemed like a good idea at the time». Selv om jeg visste allerede tidlig i høst at denne dagen kom til å komme, og selv om jeg hadde en slags disposisjon klar for lenge sia, så er alt det jeg forteller dere nå skrevet ned på kvelds- og nattestid i uka som gikk, og mesteparten lørdag kveld og søndag før og etter åttendemarstoget og ut i de små timer.

Det jeg kan røpe allerede nå, er at mange av dere kommer ikke til å få svar på alt dere har lurt på om smidig utvikling. Men dere kommer til å få en slags plattform. Kanskje et stupebrett.

Jeg vi gjerne fortelle dere om smidig. Men aller først skal vi ha en sånn klein plenumsøvelse som starter med at alle reiser seg. Kom igjen, reis dere opp og stå. Øvelsen er at dere som kan si dere enig i følgende utsagn kan bli stående, mens alle andre kan sette seg ned igjen.

«I jobben min går alt akkurat sånn som jeg har planlagt.»

[Hvis alle setter seg]
Alle satt seg altså? Velkommen!

[Hvis ikke alle setter seg]
Er det noen som fortsatt står? Ok, en liten nyansejustering av setningen:

«I jobben min går alt nøyaktig sånn som jeg har planlagt. Alltid.»

Er det noen som fremdeles står nå? OK, dere har antakelig liten nytte av dette foredraget, men dere bør nok også vurdere før neste utviklingssamtale å lufte for sjefen at dere kanskje trenger noen nye og litt større utfordringer.

Dagens tema er altså smidig utvikling.

Mitt første uttalte postulat i dette kåseriet, er at ting faktisk nesten aldri går akkurat sånn som vi planlegger. Uansett hvor elegant en plan legges, er det banna bein alltid en liten tue som skal klusse det til for stort lass. Ikke dermed sagt at lasset alltid velter spektakulært, men den lille tua, den er alltid der. Smidig utvikling handler om å legge til rette for å oppdage de små og store tuene i tide, slik at du kan navigere rundt dem eller flate dem ut, og det handler om å sørge for at vogna er av en slik beskaffenhet at det er enkelt å gjenopprette balansen i lasset om du allikevel skulle treffe en tue eller to.

Men hva innebærer det å være smidig?

Slanger, for eksempel, er jo veldig smidige. De kan jo sno seg nesten hvor det skulle være. Men er det smidig å være et slangemenneske som kan brette seg sammen i et glassbur på 60x40x50 cm? Ja, sier nok slangemenneskets kiropraktor. Nei, sier jeg, med mindre målet ditt er å leve et liv uten ryggrad, eller bo permanent i bur.

En orangutang er også smidig, der den slenger seg fra tre til halv fire i Borneos regnskog. Og en tiger som smyger seg gjennom skogen på jakt etter en carpaccio av dåhjort er nok også ganske smidig.

Smidig – er det bare nytale?

Er «smidig» et såkalt «buzzword»? Er det bøff? Er det et falsk flagg, pølsevev pumpa opp på patos? Eller for å bli værende i dyreriket i enda en tvilsom metafor: Er det en gullkalv?

Er smidig noe som enhver sjef skamløst kan lire av seg under en kickoffsamling på et litt anonymt konferansehotell med en anerkjent kjøkkensjef i charterbussavstand fra Sinsenkrysset, uten å vekke annet enn tre hevede øyenbryn og kanskje litt jovial satire på nachspielet på rom 211?

Er smidig i samme sekk som …

«Proaktivitet»

«Kvalitetsfokus»

«Human kapital»

«Løsningsorientering»

«Mestringskompetanse»

«Raushetsledelse»

«Synergirealisering»

«Produktivitetsoptimalisering»

«Kapitaliseringspotensial»

«Prioritetsorientering»

«Omstillingsstrukturering»

«Visjonskompetanse»

«Kompetansevisjon»

«Prosessmaksimering»

«Gevinstoperasjonalisering»

«Budsjettforankringsevne»

«Bredt fokus».

Eller min personlige favoritt: «Stort fokus».

«Nok fokus».

Nok nå.

Jeg skjønner hvorfor noen kan tenke slik. Ordet smidig trumfer alt, fordi det er så innmari normativt lada og vinnende. Hvem vil ikke være smidig, liksom?

Da vi for flere år siden i den digitalt orienterte avdelingen jeg tilhører begynte å lefle med å ta i bruk smidige metoder for å løse utfordringene, hadde en av mine kollegaer en freudiansk forsnakkelse i et møte og kalte det «snedige metoder». Jeg syns ikke det er så helt gæærnt, og nå skal jeg endelig prøve å komme til saken og forklare hvorfor jeg syns smidig er snedig.

Smidig utvikling er for meg ganske konkret, og handler om hva slags jobbhverdag jeg ønsker meg.

Men jeg er jo mer eller mindre hjernevasket og kan ikke lenger forestille meg at det er mulig å jobbe på andre vis.

Neida.

Joda.

Første gang jeg hørte om smidig utvikling var da jeg hadde jobbet her i kanskje et års tid, og holdt på å bli helt kokko av digitalt vaktmesterarbeid som hopet seg opp på en litt rusten IT-løsning som alt vårt innhold bodde i. Vi hadde flere hundre feilmeldinger og endringsoppdrag åpne i leverandørens sakslogg på én og samme tid. Det var umulig å prioritere på noen fornuftig måte. Bare posteringen av servicefakturaene fra leverandøren tok mer enn et dagsverk i måneden. Det var alt annet enn smidig.

I denne perioden jobbet jeg i bittelitt redusert stilling for å kunne være 100 prosent pappa én dag i uka bare for sønnen min, som da var et drøyt år gammel. Jeg var da så heldig å dra på en liten trilletur over Tøyen og Sofienberg med en annen pappapermist, som jobber i et lite men ganske cutting edge IT-firma. Han stilte noen veldig gode spørsmål om hvordan vi jobbet for å løse problemene jeg beskrev, og tipset meg om å se litt på det som kalles Smidig utvikling. Han nevnte også ord som «Scrum», «Lean», «parprogrammering» og «Toyotas produksjonssystem», tror jeg.

Ikke mange månedene etter gikk jeg mitt første smidig-kurs og skulle bli Certified Scrum Master. Siden har jeg gått to kurs til og deltatt på minst én stor konferanse om temaet, men jeg kommer ikke til å snakke noe særlig om Scrum, Kanban eller andre bestemte teknikker og regelsystemer i dag. Jeg ønsker i stedet å formidle noe om tankesettet som ligger bak.

Smidig utvikling kommer fra programvareutvikling, altså IT-bransjen.

I 2001 ble det under en samling av 17 ganske erfarne datafolk utarbeidet et manifest for smidig utvikling. Det skal jeg nå lese for dere i sin helhet, for det er et av kravene knyttet til Smidigmanifestet, at det gjengis i sin helhet når det gjengis.

«Vi finner bedre måter å utvikle programvare på

ved å gjøre det selv og ved å hjelpe andre med det.

Gjennom dette arbeidet har vi lært oss å verdsette følgende:

Personer og samspill fremfor prosesser og verktøy

Programvare som virker fremfor omfattende dokumentasjon

Samarbeid med kunden fremfor kontraktsforhandlinger

Å reagere på endringer fremfor å følge en plan

Dette vil si: Selv om punktene som står til høyre har verdi,

så verdsetter vi punktene til venstre enda høyere.»

(Kilde: http://www.agilemanifesto.org/iso/no/)

Som dere hører her, så handler dette mer om kultur og samarbeidsklima, enn om konkrete verktøy og teknikker.

Selve ordet smidig er hentet fra det engelske ordet «agile». «Agile» har nok litt flere dimensjoner enn «smidig», og impliserer også en hurtighet og kanskje en akrobatisk valør som det norske «smidig» mangler. Men det er det beste ordet vi har enn så lenge.

Smidig utvikling er delvis beslektet med såkalt «Lean» forretningsfilosofi – «Lean» som i «Slank» – som blant annet Toyota har perfeksjonert for å sikre fornøyde ansatte og bortimot feilfrie biler. Men det er et så stort tema at det ikke blir tid til det her i dag, og dessuten kan jeg ikke så fryktelig mye om det foreløpig. En annen ting jeg heller ikke kan nok om, men er veldig nysgjerrig på, er såkalt smidig budsjettering. Det er en økonomistyringsmodell der du i stedet for å titte inn i glasskula for å gjette deg fram til hvor mye penger du skal bruke og tjene neste år, gjør budsjettering til en mer kontinuerlig prosess gjennom hele året. Statoil og Handelsbanken er blant de mange som driver med dette.

Smidig utvikling er en tenkemåte og en arbeidsform der man metodisk prøver å alltid prioritere det som til enhver tid har størst verdi for kunden – eller den som skal bruke det som lages, da – og følgelig også utsette alt som ikke har umiddelbar verdi, eller der det hersker usikkerhet om verdien.

Smidig egner seg aller best når usikkerheten og risikoen er stor, og prøver å sørge for …

å løse oppgavene i riktig rekkefølge

å komme i gang, jo før, jo heller

å minimere mengden bortkastet tid og strafferunder

at beslutningene tas på lavest mulig nivå, helst hos dem som både kjenner lusa på gangen og vet hvor skoen trykker

å kontinuerlig få realitetstestet hypotesene mot virkeligheten

å ta høyde for uforutsigbare problemer

å håndtere endringer i planen som noe naturlig og ønskelig, fordi det som da lages vil matche behovene i virkeligheten bedre

å la teamet være mest mulig selvorganiserende

å bygge gode team som hele tiden blir bedre

å holde et jevnt bærekraftig tempo i utviklingsarbeidet i stedet for skippertak

å evaluere også prosessen jevnlig og metodisk, ikke bare produktet

Og innen smidig utvikling er det ingen verdensmestre. Alle skal med, alle skal lære, alle skal få anledning til å bli gode både individuelt og som team, og alle skal få litt møkk under neglene, og gjerne et par skrubbsår også.

Teamet skal helst være tverrfaglig, men med delvis overlappende kompetanse, for å redusere den såkalte «trikkefaktoren». Og «trikkefaktoren» er jo, som sikkert en del av dere vet, en relativ måleenhet som angir hvor mye opparbeidet innsikt og kompetanse som går tapt ved at ett enkelt teammedlem blir overkjørt av trikken.

Teamet trenger en balanse av perfeksjonister og pragmatikere. Om det var bare perfeksjonister ville produktet aldri kommet ut i markedet på grunn av evig finpuss, men om det var kun pragmatikere ville produktet gått i salg mens det fortsatt var ei skikkelig ruke.

Og det er lov å ta feil og gjøre feil, så lenge det også resulterer i læring og kontinuerlig forbedring av prosessen og produktet. Blunderne skal helst unnagjøres og ryddes av veien så tidlig som mulig, før de blir alt for dyre for oppdragsgiveren.

Det er her tradisjonelle prosjekter med omfattende kravspesifikasjoner, fastpriskontrakter og leveransefrister ofte feiler så grundig, fordi de har i seg et premiss om at det er mulig å identifisere alle eventualiteter på forhånd. Med en gang det oppstår behov for kursjustering, utløses et byråkrati for å få endringen godkjent, kontraktsfestet og gjennomført.

Tillit mellom oppdragsgiveren og teamet eller leverandøren som løser oppdraget er en forutsetning for en virkelig smidig prosess. «Hyr inn folk du kan stole på. Stol på dem.» har jeg hørt flere smidig-eksperter oppfordre. Dette kan jo nesten virke naivt, men samtidig vet vi jo at det tillitsorienterte norske businessklimaet vi har her på berget faktisk anses som et internasjonalt konkurransefortrinn for AS Norge. Vi burde være godt rigga for smidig her på berget.

En bedrift som skriver en avtale med en leverandør der det skal jobbes etter smidig-prinsipper, gir i slike samarbeid egentlig litt fra seg riset bak speilet som det ellers ville blitt viftet ved kostnadssprekker, tidsoverskridelser eller kvalitetskollaps målt mot opprinnelig kravspesifikasjon.

Men samtidig skal den smidige metoden egentlig sikre at du ikke havner i et slikt uføre. Innen smidig utvikling deler du opp et stykke komplekst og risikobefengt arbeid i små og håndgripelige nok biter til at det er mulig å starte arbeidet på noen av dem, uten at hver enkelt bit innebærer alt for høy risiko.

Så setter du i gang med det som framstår som det viktigste, gjør det ferdig, og får det ut i bruk. Mange smidigløp foregår i såkalte iterasjoner, det vil si gjentakende karuseller med lik varighet der mindre delleveranser stadig blir plusset på det som allerede er bygget.

De aller barskeste er såkalte «Lean startup»-virksomheter. Deres metode er som regel å prøve å sjøsette et såkalt minimumsprodukt. Dette produktet prøver de å få ut i salg før det i det hele tatt har fått noen som helst polish eller finesse. Et «Minimum Viable Product» som det heter på engelsk, altså «Minste mulige levedyktige produkt» hvis vi oversetter noenlunde direkte.

Minimumsproduktet er noe som er så kutta inn til beinet at det skranglende skjelettet i skapet etter den forrige mislykka satsingen framstår som en ruslebiff.

Og dette minimumsproduktet prøver de altså å selge til kundene før det i det hele tatt er skikkelig i vater, med kjente, til dels alvorlige skjønnhetsfeil. Intensjonen er å lære kjappest mulig hvordan de kan lage en bærekraftig business, i møte med virkeligheten i form av kundedialog. Kanskje produktet de til slutt ender opp med er noe helt annet enn det som den opprinnelige planen beskrev. De jubler når de får en sinna telefon eller epost fra en som spør «Skal jeg virkelig betale for detta her?», for da har de i hvert fall en kunde de kan snakke med. Det er bedre med én misfornøyd kunde i hånden enn ti på taket.

Poteten kan brukes til alt, og nå skal jeg bruke den litt respektløst til å illustrere noe om uforutsigbarhet

Selv om navnet mitt betyr «den som dyrker jorden» – bonde, rett og slett – så skal jeg ikke påberope meg nevneverdig kompetanse innen landbruk. Men jeg er likevel eplekjekk nok til å bruke det til å illustrere mitt poeng, som er spennet mellom det rimelig forutsigbare og det komplett uforutsigbare.

Om du stikker en skrukkete settepotet med fine groer i jorda i slutten av mai, så kan du med en viss forutsigbarhet tenke deg hva som skjer utover sommeren og høsten. Det stikker en grønn plante opp av jorda etter en stund, den får kanskje noen hvite eller rosa blomster en periode, og etter hvert danner det seg noen rotknoller nede i jorda som de fleste av oss liker å spise kokt eller stekt. Sånn går nu dagan. Det kan oppstå små katastrofer som skadedyr, tørke, flom, råte, frost og masse annet som kan lage dype furer i den opprinnelige planen, men ingenting av dette er helt umulig å forestille seg når du setter settepoteten.

Tenk deg så at potetavlinga i stedet var en IT-løsning du skulle dyrke fram innen høstferien. Du har kanskje en skurtresker og noen hakker og spader stående på låven. Noen kostnadsfokuserte folk internt mener at vi først må prøve med de løsningene vi allerede har investert i, og ønsker helst ikke å kjøpe traktor eller plog. Men etter et par ukers interne avklaringer blir det heldigvis kjøpt inn traktor og plog likevel. Selv om supportavdelingen har tatt unna en god del med hakker og spader i mellomtiden, gleder alle seg over at du endelig kan sette i gang med å lage rette, fine plogfurer. Men fordi du aldri har sett pottittåkeren skikkelig i dagslys før akkurat nå – dere sto nemlig på feil jorde da dere tok den opprinnelige beslutningen om poteter, er det først nå du oppdager at terrenget er så kupert at traktoren nesten velter flere steder. Så denne sesongen ender dere likevel opp med å gjøre mesteparten av arbeidet med hakker og spader. Dere får heller vente til noen retter ut terrenget, et prosjekt som mest sannsynlig skal gjennomføres om ett til tre år. Avlinga blir nok ikke veldig stor i høst, men det er kanskje greit, siden du ikke helt vet om noen i markedet vil ha potetene i det hele tatt. Disse potetene er jo pinadø blålilla.

Og fra landbruket skal vi tilbake til dyreriket igjen: Elefanten i dette rommet heter estimering

– Hvor lang tid tar det?

– Hvor mange folk krever det?

– Hva kommer det til å koste?

Dette er egentlig det samme spørsmålet. Men så følger det nye spørsmål.

– Hvordan har dere estimert hvor mye dere mener er design, grafisk design, arkitektur, back-end-programmering, front-end-programmering, testing og kvalitetssikring. Og hvorfor er det forskjellig pris på disse ressursene?

– Hvor mange ekstra folk må vi sette på for å rekke å bli ferdig til 1. april?

– Fakturerer dere timer for kompetanseoverføring?

– Hvorfor er det en egen post for produksjonssetting av løsningen?

– Må alle disse folka jobbe hundre prosent, eller kan vi involvere de dyreste folka bare akkurat når det står på som verst?

– Er dette ideelle timer eller realistiske timer?

Men det aller tristeste spørsmålet en prosjektleder kan stille til en leverandør er det som kommer nå, som jeg selv har stilt ved et par anledninger, men det begynner å bli en stund siden sist:

– Hvor lang tid kommer det til å ta for dere å gi oss et estimat på hvor mye tid dere regner med på å bruke på å løse problemet vårt?

Men hvor lang tid tar ting, da?

Min far forklarte meg da jeg fortsatt var ganske ung at «alt tar dobbelt så lang tid som du tror». Dette har jeg siden fått revidert utallige ganger. Det følgende er litt karikert, og det funker kanskje også litt annerledes om prosjektet ditt er å produsere en lærebok med en ekstern forfattergruppe, men i dag tenker jeg noe sånt som dette:

Det du tror tar to minutter tar cirka to minutter pluss/minus to minutter.

Det som skal ta en halvtime tar enten tre kvarter, eller så tar det hele resten av ettermiddagen.

Det som skal ta en dag tar en dag, men det blir alltid igjen en liten rest som du ikke rakk å få ferdig, og den tar en uke hvis du alene har ansvaret for den, to uker hvis dere er to om den, og to måneder om den involverer en ekstern leverandør på fakturerbare timer.

Et en-ukes prosjekt tar tre uker.

Et tre-ukers prosjekt tar tre måneder.

Et tre-måneders prosjekt tar seks måneder.

Et seks-måneders prosjekt kommer aldri noensinne til å bli ferdig.

IT-utvikling kan være så vanskelig og uforutsigbart å estimere at man like gjerne kan slutte å gjøre det først som sist. Et bedre alternativ er å ta i bruk smidig. Laura Thomson heter en av lederne i Mozilla – hvor blant annet nettleseren Firefox kommer fra – og hun sier det ganske snedig:

«Smidig utvikling er en måte å – i all hemmelighet – innrømme at det er umulig å estimere IT-prosjekter.»

For det er ikke mulig å estimere IT-prosjekter.

Det er ikke mulig å estimere IT-prosjekter.

Det er ikke mulig å estimere IT-prosjekter. Bare spør NAV eller Politidirektoratet.

På tide å runde av med et et siste postulat: Er du lærer, så veit du mest sannsynlig allerede hva smidig er.

Mange av dere som jobber her er jo opprinnelig lærere av profesjon. Og derfor skal jeg vokte meg for å mene noe sterkt på vegne av lærerstanden – jeg har null vekttall pedagogikk i fagkretsen min fra Blindern på siste halvdel av nittitallet.

Men jeg vil likevel hevde at lærerjobben i idealtilstanden ligner veldig på praktisk smidig-jobbing. Nå hører vi jo for tida ganske mye om livet bak fadesen – unnskyld – fasaden i skolen, og realtilstanden er kanskje ikke helt ideell, men skitt la gå, dette er smidig utvikling så god som noen, spør du meg:

  • Læreplanens innhold skal implementeres hos sluttbrukerne, elevene.
  • Læreren plukker ut og prioriterer sakene som skal implementeres, og legger opp løpet som en serie sprinter.
  • Skjemaet sprekker stadig, og gjennom hele året hersker det en tilstand av kontinuerlig omprioritering og evaluering i møte med virkeligheten, og i direkte dialog med sluttbrukerne.
  • Evaluer prosessen, prøve å finn ut hva som funka, gjenta dette neste år.

Dette var egentlig det jeg hadde å si, og nå er det like før den obligatoriske delen som alltid kalles «Spørsmål fra salen».

Men før vi kommer dit, vil jeg framføre en liten sang for dere som opprinnelig ble skrevet til årets nyttårscabaret her i Aschehoug, nemlig …

Smidig

Tekst ved Jørgen Schyberg
(Melodi: «Happy» av Pharrell Williams)

Det høres vilt ut, det jeg nå skal si
Du kan holde budsjett, og levere på tid
Du kan sette i gang før alt henger på greip
For du kan alltid endre planen underveis

Åssen kan du klare å levere?
Jo, du må alltid prioritere
Alltid måle innsatsen mot nytteverdi
Og vær beredt på at alt tar lenger tid

For du er smidig
Syng med om du tror på en tid og sted for alt
For du er smidig
Syng med om du noen gang har lært no’ av å gjøre no’ galt
For du er smidig
Syng med om du syns at budsjett er bare gjett
For du er smidig
Syng med om du syns at ikke alt bare er lett

Har du noengang skrevet en kravspekk
til en leverandør som er eplekjekk?
Sier alt kan løses bare du peker på
alle eventualiteter her og nå (Særlig!)

Når var sist du tenkte om jobben din
«Alt jeg gjør er lett, alt går kjempefint
Det skjer virkelig aldri noe uforutsett»
Noe du må finne ut av rett og slett

For du er smidig
Syng med om du tror på en tid og sted for alt
For du er smidig
Syng med om du noen gang har lært no’ av å gjøre no’ galt
For du er smidig
Syng med om du syns at budsjett er bare gjett
For du er smidig
Syng med om du syns at ikke alt bare er lett

:/: Smidig – smidig – smidig – smidig :/: (8 ganger)
La det skje, alle sammen
La det skje, vi er jo et team
La det skje, alle sammen
La det skje, vi løser det nå
La det skje, alle sammen
La det skje, det kan fortsatt gå bra
La det skje, alle sammen
La det skje!


PS. Mitt forrige offentlige kåseri var «Tang og tare i et postapokalyptisk mataukperspektiv», som ble framført på Guttorm Andreasens ukelange spisepausefestival «Lunsjfest» på denne tiden for akkurat to år sia: https://mrjorgen.wordpress.com/2013/03/12/tang-og-tarekaaseri

«Tang og tare i et postapokalyptisk mataukperspektiv»

12 mars, 2013

Et kåseri (med lysbilder) urframført på Guttorm Andreasens Lønsjfest, dag 2 på Sound of Mu, tirsdag 12. mars 2013.

Tang og tare i et postapokalyptisk mataukperspektiv

God formiddagsmatpause!

Jeg heter altså Jørgen, har bakgrunn som skribent, musikant, nerd og besserwisser, og jobber til daglig med digitale greier i undervisningsavdelingen til Aschehoug forlag.

Som gutter flest har også jeg en hang til å uttale meg til stadighet om ting jeg egentlig ikke har noe særlig peiling på, så det er like greit å få dette inn i organiserte former. Derfor skal jeg nå prate i ca. ti minutter om min nyeste hobby, som er skikkelig vanskelig å uttale:

Undergangsmotivert undervannsgastronomi.

Og da vil jeg veldig raskt påpeke at å ha overlevd en faktisk undergang ikke egentlig er en ufravikelig forutsetning for å ha nytte av dette innlegget. Men alle gode prosjekter har en klar og tydelig visjon, og min er å forhåpentligvis kunne overleve videre i noen års tid etter en eller flere av de eksistensielle kollapsene vi for tiden står foran: Klimakrisa, total utarming av jordbruksarealer, petroleumstørka, fiskebestandkollapsen, global finansiell bankerott, svineinfluensaens supermuterte fetter, multiresistente omgangssykebasiller, eller eventuelt en helt ordinær zombieepidemi der noen ytterst få av oss klarer å flykte til en utilgjengelig holme midt i Atlanterhavet og må starte sivilisasjonen fra scratch der.

Etter en slik mer eller mindre selvpåført undergang, gjelder det å vite hvilke muligheter vi har. Og siden en global kjernefysisk totalforgiftning av verdens havområder i dette kåseriet er valgt bort som aktuell apokalypse, satser jeg alt på ett kort: Vegetarisk sjømat. Eller mer presist: Makroalger, også kjent som tang og tare.

Når verden slik vi kjenner den har gått under, skal jeg knaske sunn tangsalat og næringsrike tareburgere. Massevis av vitaminer, mineraler, fiber, proteiner og andre ting vi fortsatt kommer til å spise når lavkarbofeberen har tatt seg en paracet. Jeg håper å bli han litt gatesmarte typen som folk kommer til for tips om hva de kan spise når de ikke lenger får tak i korn, kjøtt eller grønnsaker. Og dette gjør jeg selvsagt kun for artens overlevelse, ikke for personlig vinning.

(Så jeg må innrømme at jeg blei litt småsnurt da hipsterne i Dagens Næringslivs fredagsbilag D2 for et par uker siden kjørte en stor reportasje om michelinguidepotensialet i havgrønnsakene.)

Er det forresten noen her på denne festen som vet med sikkerhet at de har spist tang eller tare i løpet av siste måned?

Mange spiser jo stadig vekk marine alger i form av de noriflakene som er rundt maki eller annen sushi.

Sushi lunch

Men er det noen som har spist tang eller tare i en annen form enn som sushi?

Kanskje har du fått i deg en god del makroalger uten å være klar over det. Alginat av tare blir veldig ofte brukt i iskrem så den skal få den rette halvmyke konsistensen.

Det er vel ingen her som vil innrømme å ha spist frityrstekte løkringer på en av våre større hamburgerkjeder? Tare blir brukt i matindustrien i veldig mange såkalt «restrukturerte» grønnsaker, frukt og bær. De maler opp de egentlige ingrediensene, og blander inn farger, aromaer og tarebaserte stabilisatorer sånn at de kan støpe grønnsaker med forutsigbar form og kvalitet i matfabrikkene sine. Sånne løkringer, sånne litt plastaktige cocktailkirsebær og en del andre halvkunstige frukter. Ja, til og med den røde lille paprikabiten i grønne oliven på glass, er ofte støpt av en matrobot med tarepasta i kanonen.

Og i kontekst av dette kåseriet er det litt ironisk at mange såkalte slankepulver i stor grad består av algebaserte forbindelser som sveller i magen.

Det er sikkert også massevis av den farsebaserte hverdagsmaten som vi stapper i oss i den pre-apokalyptiske tidsklemma, som har en god dose algebasert fyllmasse. Vi veit jo nå helt presist hvor mye hest det er i lasagnaen vår, men veit vi hvor mye tang og tare den består av? (E-nummeret til tare brukt på denne måten er forresten E401.)

Avlinger fra de sju hav og deres kystlinjer er vel egentlig den siste gjenværende skansen i menneskehetens masseproduksjon av mat, og det er enn så lenge ansett som både miljøvennlig og bærekraftig å høste av disse. Det er vanvittig mye hav og kyst på denne kloden.

Enkelte har allerede et godt forsprang. Det var på en tur i Japan i 2004 at det slo meg hvor mye algemat som fins. Hva med noen eddikmarinerte tangfliker i stedet for chilinøtter til lønningspilsen? Østasiater har mesket seg med tang og tare siden tidenes morgen, mens vi i Europa brukte det mest som gjødsel i jordbruket og kanskje som dyrefor.

Men dette var jo en grov avsporing. Det var menneskeslektens og min egen personlige overlevelse dette skulle handle om.

Utstyr for marinvegetarisk matauk

For å begynne å gjøre meg bedre kjent med min postapokalyptiske middagstallerken, dro jeg i mai i fjor på meg våtdrakt, dykkermaske, snorkel og svømmeføtter, og hoppet uti den marine grønnsakshagen langs svabergene nede i Vestfold et sted. Når du åpner øynene i dykkermaska og ser deg omkring, er det påfallende hvor mye og variert biomasse som står der fiks ferdig til innhøsting. Selv om jeg kom krypende direkte fra hungersnøden, ville jeg kunne tillate meg å være litt selektiv i næringsveien her rett under vannskorpa. Så jeg så meg ut noen eksemplarer av alle vekster som så sånn noenlunde delikate ut, tok undervannsbilder av dem og putta dem deretter i fangstnettet. Jeg var vel i sjøen i en snau halvtime totalt.

Dinner is served!

Vel oppe på land sorterte jeg de forskjellige funnene: Fingertare, sagtang, blæretang, martaum, havsalat og krusflik. Jeg smakte på alle, og prøvde såvidt å lage et par lette lunsjretter av ferskvarene. Det var ikke direkte himmelsk, men heldigvis hadde jeg rasket med meg en del strandsnegler som jeg også kokte og spiste for å prøve å glemme apokalypsen et øyeblikk.

Jeg tok så algene med hjem, og tørket alt på lav varme i stekeovnen i 4–5 timer. En rimelig sær aroma spredde seg i leiligheten og oppgangen — jeg hadde ikke vært totalt overrasket om politiet hadde ringt på akkurat da.

Tang og tare i ovnen

Så smakte jeg på alle sluttproduktene.

Og hvordan er så de gastronomiske utsiktene til livet etter den varslede katastrofen? Vil vi kose oss med dette på framtidige lønsjfester? Vil vi kunne invitere til bryllupsfeiring eller gallamiddag med kun vegetarisk sjømat på menyen? Vil vi spise taretaco til den postapokalyptiske gullrekka, kanskje med et dryss av strandsnegler når vi skal flotte oss litt ekstra?

Min hypotese for den postapokalyptiske hverdagen var jo opprinnelig at jeg kunne overleve 100 prosent på tang og tare, men den ble dessverre grundig falsifisert da jeg i anledning dette kåseriet snakket med noen høyt utdannede marinbiologer. Selv om ingen av makroalgene langs vår kyst er direkte giftige eller farlige å spise, så er mange av dem ganske tungt fordøyelige. Og de kan inneholde en god del jod, som man helst ikke skal få alt for mye av. En del produserer til og med kjemiske stoffer som nettopp har til hensikt å avskrekke snegler, kråkeboller, våtdraktskledde hippier og andre som måtte ønske å knaske dem i seg. Og flerårige arter som for eksempel grisetang kan også samle opp tungmetaller og andre gifter fra lokale miljøutslipp, så der bør man kun spise de ytterste årsferske skuddene skal man unngå en personlig apokalypse.

Havsalat, tørket

Selv om tang og tare smaker påfallende forskjellig fra art til art, ramler alle godt ned innenfor kategorien «tangsmak». At smaken forandrer seg veldig ved tørking er også helt ubestridelig. Det er mye såkalt umami-smak i tang og tare. Som krydder og tekstur kan det bli ganske ålreit i små mengder, men jeg må nok innrømme at min tilværelse som selvberga sjøveganer foreløpig har smale sjanser så lenge landjorda produserer kantareller, blåbær, tyttebær, løvetann, brennesle, ramsløk og geitrams og annet digg.

Men i nøden spiser sikkert Fanden også tang til fluene, så det gjelder å komme ham i forkjøpet.

Takk for meg, og vel bekomme! (Følg meg gjerne på Twitter, hvor jeg heter «mrjorgen».)


PS1. Ærbødige kniks til marinbiologene Bernt Rydland Olsen (doktorgradsstudent, UiB), Stein Fredriksen (professor, UiO) og Jan Rueness (professor emeritus, UiO) som alle hadde uvurderlige råd angående risikovurdering når det gjelder forgiftning og magebesvær ved tang- og tareknasking.

PS2. Shout-out til Eivind Lund for generell kåsørveiledning.



Lysbildene som akkompagnerte kåseriet ble knipset
på Brunlanes utenfor Stavern
og på kjøkkenet hjemme i Oslo.

BONUSSPOR: Mr Jorgens egne anmeldelser av tang- og taresortene

SAGTANG

Sagtang oppe av sjøen
Smak fersk: Mild sjøsmak
Konsistens fersk: knasete, ganske okei tyggekonsistens
Smak tørket: Mild, lett salt sjøsmak. Svak bitter bismak/ettersmak
Konsistens tørket: knasende sprø, men mye «tygg». Litt «snerpete» følelse på tunga

MARTAUM (som jeg kaller «SJØSPAGHETTI»)

Sjøspaghetti, ute av havet men fortsatt våt
Smak fersk: Ikke så kraftig, lite sjøsmak
Konsistens fersk: Småsprø, litt knasende
Smak tørket: Kraftig og salt, mye umami, men lite sjøsmak
Konsistens tørket: Litt seig (men den var vanskelig å få tørket skikkelig, fordi den klumpet seg sammen)

BLÆRETANG

Blæretang
Smak fersk: Mild sjøsmak, men litt mer vassen enn sagtangen
Konsistens fersk: sprø blærer, slett ikke dum
Smak tørket: Mild, salt sjø, men litt «emmen»
Konsistens tørket: knasende sprø, bra tyggekonsistens som snacks

KRUSFLIK

En eller annen tang jeg ikke vet hva heter
Smak fersk: kjedelig og intetsigende
Konsistens fersk: Forferdelig seig
Smak tørket: ikke så mye smak, mild
Konsistens tørket: knasende men fortsatt forferdelig seig

HAVSALAT

Havsalat, ute av havet men fortsatt våt
Smak fersk: Litt emmen og smakløs, men på ingen måte avskrekkende
Konsistens fersk: Tiltalende, men litt kjedelig. Mer tygg enn man skulle tro
Smak tørket: Kraftig tangsmak, såpass barsk at denne er nok best egnet til forsiktig smakstilsetning. Mye umami!
Konsistens tørket: Herlig sprø, men blir litt «spinatflak mellom fortenna»-aktig etter hvert.

FINGERTARE

Fingertare, ute av vannet men fortsatt fuktig
Smak fersk: Emmen
Konsistens fersk: Seig og gummiaktig, omtrent som den ser ut
Smak tørket: mild, god sjøsmak
Konsistens tørket: veldig tyggete. Trodde først at den skulle bli fine chips, men er litt for jobbig. (Kanskje den kan frityrstekes som papadum?)